Prisverdig prisvinner

"En verdig prisvinner". Det har vært det unisone omkvedet etter at det ble kjent at Petter Skauen ble tildelt årets Østfoldpris.

Det sier litt om Petter Skauens 40-årige engasjement for verdens nødlidende at han faktisk ble nominert til Nobels fredspris for det. Den prisen glapp, men Østfoldprisen fikk han. Og det var mange gode grunner til det:

Fra jurybegrunnelsen: "Juryen har i år valgt å hedre en kandidat som har hatt sitt primære virkefelt langt utenfor Østfolds grenser. Kandidaten har samtidig hatt et stort lokalt engasjement i fylket og hjembyen Fredrikstad. Han har gjennom flere tiår vært et tydelig og sterkt forbilde, for så vel østfoldinger, som mennesker i Norge og verden for øvrig. Kandidaten er vel kjent og høyt respektert innen bistands- og fredsarbeid, og har gjennom sitt langvarige internasjonale engasjement medvirket til å skape forsoning, fremme demokratiet og menneskerettigheter og forbedre hverdagen for utallige mennesker, spesielt i Latin- og Mellom-Amerika".

Store ord. Men de passer på mannen som har vært omgitt av død og fordervelse i en mannsalder, og som fortsatt klarer - og tror på - det han gjør, alle inntrykkene og all håpløsheten til tross. Petter Skauen er ikke noen brautende verdensredder, snarere en litt stille mann med mye ydmykhet. Kanskje vi andre skal ha litt dårlig samvittighet fordi vi ikke er like solidariske som Petter Skauen? (Selv om det vanskelig skal gjøres å løpe forbi ham på solidaritetsskalaen). - Nei, sier prisvinneren.

Solidaritetsfylket
- Jeg synes faktisk det er en helt spesiell solidaritet i Østfold, og den har imponert meg. Det er noe i Østfold-sjelen som er solidarisk, det er en dugnadsånd i et usnobbete fylke, og det har faktisk inspirert meg til å drive med det jeg gjør. Jeg tror det har å gjøre med at vi alltid har hatt bånd til andre land, blant annet gjennom handel og arbeidsliv. Se på vennskapsbåndene mellom skoler i Fredrikstad og Guatemala, brannmenn som hjelper brannmenn. Østfold har lagt til rette for fredsforhandlinger. Det viser at det er mange følelser i Østfold. Men engasjementet må holdes vedlike. Vi må pusse brillene, og ha langsynet på plass.

- Samtidig har vi det vel ganske godt. For godt?

- Vi har det godt i Østfold. Det er riktig. Men en som har det vondt i Østfold, har det like vondt som en enke i Guatemala. Sorgen er lik over hele verden. Men det er klart jeg noen ganger kan bli litt oppgitt over "den norske debatten". Når du etter måneder i sult kommer til flyplassen i Amsterdam, finner en norsk avis - og ser at det store stridstemaet er om det skal være sjokolade i julekalendrene - da skjønner du at du er på vei til Norge. Da registrerer jeg at det er to verdener, er stille en stund - og etter tre uker er det greit.

- Hvordan holder du håpet oppe?

- Haiti er et vanskelig land å jobbe i. Det er voodoo, rasisme og korrupsjon. Men samtidig er det utrolig mange flotte mennesker der. Det som driver meg er at jeg er glad i å jobbe med mennesker. Det har gitt meg venner, lært meg noe om livet, håpet, sykdom og død. Men jeg trenger noen tenkepauser innimellom.

Rollemodell
- Du holdes fram som en rollemodell. Er det belastende?

- Det er alltid et ansvar. Hvis noen blir inspirert, er det ansvarsfullt, men det er også inspirerende for meg selv. Dypest sett lever vi for hverandre. Det er viktig å merke at man lever - på godt og vondt. Vi skal være hele mennesker. Skal man være rollemodell for noen, skal det være med stor ydmykhet.