1500 år med forsvarsanlegg i Østfold

Opp gjennom historien har det vært en rekke større og mindre militære konflikter i Norge. Østfold har deltatt i, og vært åsted for, de fleste av disse. Krig fører ofte med seg en heftig byggeaktivitet for å skaffe seg kontroll over viktige kontrollpunkter i landskapet rundt, og gjeldende våpenteknologi avgjør hvilke topografiske elementer som er viktige. Til tross for den teknologiske utviklingen, finnes det endel gjennomgående linjer i valget av befestningspunkter.

De små og store fysiske sporene etter krigen blir dessverre stadig færre, og er i ferd med å bli mangelvare. Konsekvensene er at vi vet relativt lite om hvordan den militære infrastrukturen i praksis så ut, hvordan den egentlig ble bygget, hvor den var lokalisert og ikke minst omfanget av den. Dette gjelder særlig den «passive» militære infrastrukturen som brakker, staller, lagre, garasjer og ulike forlegninger.

I stor grad er man allerede i dag henvist til arbeidstegningene, sammen med andre- og tredjehåndskilder samt eldre fotografier som kildemateriale. På sikt kan historie om krig, okkupasjon, og Norges rolle som part i millitærstaten Danmark-Norge kunne komme til å fremstå med brister i forståelsen som en konsekvens av mangelen på fysiske spor.

Forsvare hva da?

De eldste sporene etter forsvarsverker knyttes ofte til bygdene og mindre befolkningskonsentrasjoner. I lange perioder i vår forhistorie antar man at hensikten i hovedsak var forsvar av folk og fe, mindre å forsvare overordnede, strategiske mål.

Behovet for å kunne forsvare landområder for å støtte overordnede strategiske hensyn melder seg sannsynligvis parallelt med den gradvise fremveksten av kongedømmene og etableringen av en adel i Norge. Etter borgerkrigene i Norge skifter fokuset noe fra det regionale og over på det nasjonale, men dette er en seig prosess som strekker seg helt frem til innføringen av eneveldet i 1660, om ikke lenger.

Fra og med generalplanen for forsvaret av Norge som utarbeides høsten 1813, forlates grenseforsvaret av landet til fordel for en overordnet strategisk tilnærming, hvor hovedmål er å forsvare riket lengst mulig. Ideen om et avgjørende slag hvor krigen avgjøres blir stadig sjeldnere. Glommalinja ble etablert som forsvarslinje for første gang. Rett i etterkant av unionsoppløsningen i 1905 etableres det det to store fort nord i fylket (Trøgstad og Høytorp), ett i sør (Greåker), som var ment å skulle operere som offensive brohoder rettet mot Sverige i tilfellet krig.

Horisontale-, vertikale- eller desentraliserte forsvarsverker?

Tradisjonelt ble befestningene bygget vertikalt, og med liten forsvarsdybde. Utviklingen og anvendelsen av artilleri skyter fart på 1400- og 1500-tallet, og effekten av skytset øker samtidig kraftig. Det vertikale forsvaret med sine høye murer viker gradvis plass for et forsvar i dybden, hvor en fiende må slå seg i gjennom en rekke horisontalt konstruerte sperrelinjer. Festninger og forsvarsverker av denne typen refereres ofte til som polygonale forsvarsverk.

Dybdeforsvart utvikles parallelt flere steder i Europa, fra Italia til Nederland og er i dag de mest utbredte og visuelt slående av de gjenværende festningsverkene. I Østfold er bla. Fredriksten i Halden og Fredrikstad festningsby eksempler på polygonale fortifiserte anlegg. Eksempel på et lite anlegg av denne typen er Nordbakke skanse helt nord i Ørsjøen i Halden kommune.

De polygonale anleggene utdateres i løpet av Napoleonstiden og erstattes av vollanlegg og en økt satsning på en spredning av forsvarselementene. I Østfold finnes et svært godt bevart anlegg fra denne overgangsfasen mellom det polygonale og vollanleggene ved Langnes skanse i Askim kommune.

Mot slutten av 1800-tallet ruster Europa seg igjen til krig, for første gang siden Napoleonskrigene. For Norges del er opprustningen primært en del av en løsrivelsesprosessen fra Sverige, og man begynner å bygge en rekke anlegg og forberedte stillinger som en del av krigsforberedelsene. På samme måte som i 1814 skulle forsvaret av Norge i sørøst for alvor starte ved Glomma. Høytorp panserfort i Mysen, Trøgstad panserfort og Greåker panserfort er eksempler på forsvarsverker fra denne perioden. Alle tre anleggene er i kommunalt eie. Eksempler på desentraliserte forsvarselementer knyttet til disse anleggene er befestningene ved Fossum bru, Langnesbatteriet og Østre og Vestre batteri ved Sarpsborg.

I mellomkrigstiden, før andre verdenskrig, er forsvarsbudsjettene skrantne og menneskene som skal betjene dem, er henvist til å flikke på de eksisterende befestningene fra slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Endel ble oppgradert, mens andre forfalt. Under okkupasjonen oppgraderes mange av kystfortene, inkludert Rauer, av tyskerne. Rauer ble modernisert av den Norske stat senest på midten av 30-tallet.

Etter krigen skifter mye av det nasjonale interesseområdet fra områdene sør i landet til Nord-Norge. I Østfold, som ellers i store deler av landet, gjenbrukes mange tyske stillinger og fortifikasjoner. Rygge flystasjon ble åpnet i 1954 og er sannsynligvis det siste forsvarsanlegget av noen størrelse som er bygget i Østfold så langt.

Skiftet mellom de ulike fasene i utviklingen av forsvarsverk går vesentlig tregere enn den våpenteknologiske utviklingen. Gjennomgående er slike anlegg svært dyre å anlegge og vedlikeholde, uansett hvilken tidsepoke de oppføres i. Tendensen er derfor at de flikkes på så lenge som over hode mulig. Mange anlegg er følgelig i bruk lenge etter å ha gått ut på dato.

Ulike type forsvarsanlegg

Det finnes mange typer forsvarsanlegg fra de store hovedfestningene; fra for eksempel Fredriksten til de mer beskjedne løpegravene til de tyske okkupasjonsstyrkene fra 2. verdenskrig. Våpenteknologien har diktert utformingen, og styrkeforholdet mellom forsvarer og angriper veksler i takt med den teknologiske utviklingen. Dette har gjennom historien resultert i at forsvarsverker som fungert på 1700-tallets begynnelse, ikke fungerer på slutten av samme århundre. Et eksempel av nyere dato er Malangen kystfort i Lenvik kommune. Det sto ferdig i 2001 og var operativt i 105 minutter før det ble nedlagt.

Bygdeborgene

De eldste sporene etter forsvarsbyggverk i Østfold er kanskje de 78 bygdeborgene i fylket. De færreste av dem er arkeologisk undersøkt, men ofte regnes brukstiden fra jernalderen og frem til om med middelalderen. Ofte ligger bygdeborgen høy, og det er benyttet topografiske trekk som stup og bratte partier for å danne «vegger». Ofte er det bare på en av sidene i en bygdeborg man finner spor etter noen form for konstruksjon i form av murstrenger.

Flere av bygdeborgene ligger slik til at det er vanskelig å forklare beliggenheten ut i fra topografien, og i de siste årene har Fylkeskonservatoren påvist at en del av bygdeborgene stammer fra yngre militære byggearbeider på 16-, 17-, og tidlig 1800-tallet.    

Olavsvollen i Sarpsborg

Olavsvollen i Sarpsborg er den eneste kjente, bevarte resten av et befestet anlegg fra vikingtid i Norge. Vollen knyttes til byens grunnleggelse av Olav den hellige rundt 1016, og er et av de få bevarte fysiske sporene vi overhode har som kan si oss noe militærstrategisk tenkning fra denne perioden.

På 1920-tallet, og senere igjen under geofysiske undersøkelser i middelalderbyen Sarpsborg i 2003, ble det påvist bolverkskasser som er tolket som fundamenteringer til blant annet et befestet porttårn i middelalderbyen. Dette er av senere dato enn jordvollen. Vollresten slik du ser den i dag er i stor grad en rekonstruksjon, utført på oppdrag av «Vollkomiteen» i 1922, og er kanskje ikke helt korrekt på alle punkter. De geofysiske undersøkelsene understøtter beliggenheten, men kan ikke si noe mer om dateringen av anlegget.

Borganlegg fra Middelalderen

Valdisholm lå på en holme i Glomma mellom Skiptvet og Eidsberg. Borgen ble oppført under borgerkrigene i Norge på 1200-tallet og nevnes i skriftlige kilder siste gang i 1346 under navnet Walletsøhus. Anlegget ble arkeologisk undersøkt av Peter Blix i 1896 som mente han kunne påvise en seks- eller åttekantet ringmur med fundamentene til en dojon (hovedtårn) og noen mindre bygninger. Anlegget var sannsynligvis bygget i teglstein. I dag er det kun noen spredte ruiner igjen av anlegget.

De polygonale forsvarsanleggene

De fleste av de store anleggene blir påbegynt rundt 1680 og i perioden etterpå. De to best kjente anleggene er Fredrikstad festningsby og Fredriksten i Halden. Begge følger samme hovedmønster, og består av en hovedfestning med tilhørende utenomverker og detasjerte fort. Det som skiller anleggene er primært at Fredriksten er en mer rendyrket befestning med en godt valgt strategisk beliggenhet, mens Fredrikstad er en befestet by anlagt av andre strategisk grunner på en mindre gunstig sted, sett fra et forsvarssynspunkt.

Skansene

Fredriksten ble tidvis referert til som «Norges beste vern og feste» og «Mor Norges øyensten» og anlegget er imponerende der det kneiser over byen. Fredriksten skulle imidlertid, sammen med Kongsvinger festning, forsvare store områder mot grensen til Sverige. For å få til det benyttet man ofte «Norges nest beste vern og feste», nemlig skanseverkene. Rundt hovedfestningene i Norge lå til enhver tid en rekke store og små skanser. Disse var ofte anlagt strategisk langs sommer og vinterveiene. I tider med uro ble de bemannet, og fungerte som varslingsposter og «bremser» for en svensk fremmarsj. Først med vollanleggene begynner skansene får mer «veggfunksjon" for å skulle stoppe en fiende.

Noen av skansene skiftet eier etterhvert som krigslykken snudde. Et eksempel på dette er Glenne skanse som knyttes til krigen 1808-1809 i Enningdalen i Halden kommune. Et annet eksempel er Langnes skanse i Askim som forsvares 9. august 1814 og forlates på ordre fra Kong Christian Fredrik natten til 10. august.

Nordbakke skanse i Halden ble sannsynligvis bygget under Hannibalfeiden og er den eldste registrerte skansen i Østfold.

Glommalinja med tilbehør

Forsvarsanleggene fra opprustningen i forkant av unionsoppløsningen i 1905 og i perioden etter Karlstad forliket er kanskje den gruppen av kulturminner knyttet til forsvarsverker som er mest synlig i Østfold. Perioden preges av et militært fokus på desentraliserte forsvarsverker hvor en istedenfor å samle alle forsvarselementene i et anlegg spredte dem utover i landskapsrommet som skulle forsvares. Dette resulterte i en rekke nye konstruksjoner i form av fort, batterier, geværgallerier, mitraljøsestillinger og forberedte stillinger for mobile enheter som fortsatt er synlig den dag i dag og som vitner om en annen tid.

Forsvarsanlegg fra andre verdenskrig

Under okkupasjonen var det stor byggeaktivitet i regi av den tyske okkupasjonsmakten. I dag er det få spor igjen i landskapet som kan vitne om dette og det finnes ingen oversikt over hvor de befinner seg. I all hovedsak er de få gjenværende bevarte restene av ren forsvarsmessig art. I Østfold er det svært lite igjen av infrastrukturen som gjorde det mulig å stasjonere rundt 300.000 tyske soldater i landet mot slutten av 2. verdenskrig. En av de mer spesielle forsvarsinstallasjonene bygget i Østfold av tyskerne under krigen er standplasser for to store jernbanekanoner ved Strand gård i Fredrikstad kommune.

Kontakt

Per Erik Gjesvold
E-post
Telefon 69 11 75 24
Mobil 952 34 123