Langnes skanse

Vant slaget og tapte krigen samme dag – Langnes skanse 1813-1814. Les den spennende historien, signert Per Erik Gjesvold.

"Den mørke og for menneskelig Øine uigjennemtrængelige Taage er splittet, og et glimt av Solens klarhed
blender næsten det stirrende Øye. Fred, Fred i Norden! Dette glade budskab, som udgiveren er bemyndiget at
kundgjøre iler han herved at meddele.Ifølge aldeles paalidelige Efterretninger ere Præliminarierne for Freden
til Lands og Vands afsluttede imellem hs. Majestæt kongen af Danmark og Norge og de allierede Magter.
Om fredsvilkaarene kan Udgiveren intet tilføye, da han ikke kjender dem, og da de rimligviis i den Skynding,
hvormed dette vigtige Budskab ere bragt på, ei kunde blive fuldstændigen meddelte; men det faste haab vil
vi nære,at de ikke kunne være vanærende, og ikke skulle vorde ødelæggende for Danmarks, for Norges Lyksalighed.
Saa freidigen stole vi paa Gud, der er Herrenes Herre, og paa den kraft, der lueri begge Nationers Bryst,at vi
uden Banghed tør se Fremtiden imøde.Tirsdag 25. jan. 1814, TIDEN, No. 55. Et Offentligt Blad af Blandet Inhold,
2den Aargang 1ste BindPriviligeret til Forsendelse med de Kongelige Rideposter, Samlet af Pastor R. Wulfsberg
Christiania, trykt hos G.Groudal"

På denne måten nådde nyheten om Kielfreden befolkningen i Kristiania. Krigen med de allierte (Sverige, Østerrike, Prøyssen og England) var over. Ved første øyekast kan det virke som om TIDEN ikke hadde tatt seg bryet med å verifisere kildene sine, men sannheten var en annen og skulle få store konsekvenser for Norge.

Kart over forskansningene 1 - Klikk for stort bildeKart over forskansningene 1 Kart: Per Erik Gjesvold

Julebrevet 1814

Etter en seks dagers strabasiøs vinterreise fra det danske hovedkvarteret på herregården Hindsgavl ved Middelfart på Fyn nådde omsider Fredrik VIs adjutant Oberstløytnant Carl Rømer Christiania rundt klokken åtte på kvelden den 24. januar. Han overleverte den offisielle meldingen fra kongen i København om fredsslutningen i Kiel til Christian Fredrik. Rømer hadde ikke fått med seg noen kopi av selve fredstraktaten og hadde kun brevet som ikke engang var skrevet med kongens hånd. Kun underskriften var kongens. Brevet har noen eiendommelige mangler bla. nevnes ikke fredsslutning med England med ett eneste ord, ei heller at nordmennene var løst fra sin troskapsed til den danske kronen. Manglene ga Christian Fredrik et nødvendig politisk manøvreringsrom som det ikke hadde like lett å skaffe seg om Kieltraktaten i sin helhet hadde blitt overlevert sammen med fredsbudskapet.

Brevet inneholdt en kortfattet redegjørelse for de uheldige politiske, militære og økonomiske forhold Danmark-Norge befant seg i og som nå gjorde det det nødvendig å slutte den uheldige fred. Freden var det eneste Middel, der blev tilovers, for ei aldeles at opløses. Brevet meddeler videre endel forhåndsregler om sikring av korrespondansen mellom kongen og stattholderen (Christian Fredrik), kart og andre ting og viser til behovet for å ødelegge de papirer og kodechifre, som ikke kunne tas med til Danmark slik at De Svenske maa ei finde Noget af Vigtighed, uden de Ting, hvorpaa Privates Velfærd beror, eller deslige Papirer, hvorpaa offentlige Foranstaltninger grunder sig til Landets Tarv.

I brevet står følgende om den videre forvaltningen av Norge: Naar De har udnævnt Kommissærerne til Aflevering af Fæstningerne, da anseer De Deres Embede som endt og rejser snarest mulig her til Danmark, hvor De vil finde den Modtagelse, en saa værdig Prins fortjener, som har ofret sig for det Almindelige.

Sammen med brevet lå et utdrag av de artikler der særdeles ere vigtige for Dem at vide af Traktaten, følger hermed, lige som den hemmelige Artikel om Laurvig bør kjendes af den Embedsmand, der bestyrer Grevskabet.

En av artiklene fra Kieltraktaten, som var delvis avskrevet og vedlagt brevet, var artikkel 15. punkt 5, hvor det het:

  • 5. At umiddelbart efter nærværende Traktats Underskrift, rykke de Svenske Tropper ind i Norge og besætte de der sig befindende befæstede Pladser. Hs. Kongelige danske Majestæt forpligter sig til at give de nodvendige Befalinger desangaaende paa den i folgende Artikkel nærmere opgivne Maade.
  • c) Er altsaa nodvendig, at med Befalingens Udstædelse iilcs, da ellers der kan reise sig Vanskeligheder. [underforstått med hensyn til hertugdømmets befrielse for Karl Johans allierete tropper]— Afsendelse kan nu finde Sted til Vands.
  • 6. At Svensk Pommern og Øen Riigen skal rømmes af de Svenske og overgives til de danske Tropper, naar de Norske Fæstninger, Fridrikshald, Kongsvinger, Fridriksstad og Aggershuus ere blevne besatte af de Svenske Tropper.
  • De Norske Fæstningers Afstaaelse gaaer altsaa forud [for Pommerns og Rugens overgivelse til Danmark].

I Christian Fredriks dagbok går det frem at han har forstått innholdet i brevet og samme kveld som han mottok brevet fra København, skriver han følgende: Kongen har ettertrykkelig frarådet meg og prøve å forsvare Norge. Samtidig er det klart at er misfornøyd med innholdet i brevet:

Han [kongen] har tapt Norge for godt, for sin egen del og sikkert også for vår slekt, hvis jeg ikke holder på det.

25. januar svarer Christian Fredrik på kongens brev:

Naar Deres Majestæt skulde blive nødt til ved en formelig Konvention eller Fredslutning at overlade benævnte Del af Norge, da beder jeg indstændigt, at De ikke udtrykkeligen vil afstaae den til Sverig. Deres Majestæt bør ikke røve sig Deres Undersaatters Hengivenhed, og De kan kun fritage dem for deres Troskabsed; siden er det til dem selv at handle, at vælge Underkastelse eller Modstand. Den første vælges sikkert ikke; under hvad Form det sidste vil ske, kan ej vides.     

«Kongen har uttrykkelig frarådet meg og prøve å forsvare Norge…»

Sitatet er hentet fra Christian Fredriks dagbok den 24. januar 1814. Slik ble det jo som kjent ikke. Etter en reise i Trøndelag for å lodde stemningen for en selvstendighetspolitikk, skriver Christian Fredrik 19. Februar 1814 selvstendighetseden som for alvor markerer et taktskifte fra å prøve å beholde Norge i union med Danmark og over i et selvstendighetsinitiativ. Rett før den regisserte gjennomføringen av det som ble kjent som Selvstendighetseden hadde menighetene på samme gudstjeneste fått høre fredsvilkårene i Kielavtalen der Norge skulle avstås Sverige. Dette var første gang for mange at innholdet i avtalen ble kjent. I Tiden, den kanskje mest leste avisen i Norge, hadde man før bare fått lov å trykke nyheten om at det omsider var fred i Norden.

Eden ble lest fra prekestolene landet rundt f.o.m. den 25. og menigheten avga sitt nøye rejiserte svar (også skrevet av Christian Fredrik) – deretter gikk de til valg av valgmenn som i sin tur skulle oppnevne representanter for grunnlovsmøtet på Eidsvoll. Gjennom eden bandt prinsen folket og de valgte utsendingene til den kommende riksforsamlingen til selvstendighetspolitikken.

Presten: Sværge I, at hævde Norges Sælvstendighed, og at vove Liv og Blod for det elskede Fædreland?

Menigheten: Det sværge Vi, saa sandt hjælpe os Gud og hans hellige ord!

Selstendighetseden førte til en euforisk stemning i det brede lag av befolkningen og Prinsens popularitet nådde nye høyder. Schrøder skriver imidlertid at kongen ikke kunne ansees som populær i armeen siden han viet en for stor del av sin oppmerksomhet på å pleie forbindelsen med borgerskapet og viet for lite tid til de militære. Rett som det var kunne høre tilnavnet «Kjøpmannsprinsen» om kongen og Schrøder skriver at forholdet mellom Staffeldt og kongen tidvis var anstrengt. Kimen til uenigheten lå visstnok i Staffeldts uenighet med innholdet i generalplanen hvor Seiersted og kongen gikk vekk fra grenseforsvaret av riket for første gang på 400 år.

Affæren ved Langnes

Krigen mot Sverige varte fra 27. juli til 14. august 1814 og var i så måte kort. Forberedelsene hadde imidlertid startet lenge før. Så tidlig som 2. August 1813 var det et møte på Askim prestegård hvor oberst Sejersted la fram planene for forsvaret av Norge mot en svensk invasjon. Stattholder Christian Fredrik var til stede på dette møtet som konkluderte med å oppgi grenseforsvaret til fordel for en forsvarslinje langs Glomma. Den antatt sterkeste festningen Fredriksten ble følgelig liggende på utsiden av forsvarslinjen, mens den antatt svakest Fredrikstad festningsby ble helt sentral å kunne forsvare for å holde forsvarslinjen. Forsvarsverkene ved Fredrikstad var i dårlig forfatning og kommandant Hals fikk kun noen skarve måneder på seg for å utbedre de før krigen var et faktum. Ved Langnes i Askim begynte man byggearbeidene av et større brohode over Glomma i september 1813, men måtte gi seg da vinteren kom oppunder Jul. Pongtongbrua over elva var ikke på plass igjen før i april påfølgende år. Skansen ble i all hovedsak bygget av soldater fra Bergenhuisiske Infanteri regiment og ble ledet av premierløytnant ved ingeniørbrigaden Johan Fredrik Ludvig von Nissen.

Krigen tidlig i augustdagene 1814 utviklet seg til en ujevn kamp i Smaalenene, og de norske styrkene trakk seg unna i retning Glomma og Langnes. Et avgjørende slag ble planlagt ved Rakkestad, men Christian Fredrik ga kontraordre før planen ble iverksatt og kun de norske baktroppene kom i kamp.

Onsdag 10. august kunne TIDEN meddele følgende til borgerne i Kristiania:

Hoved-Quarteret Spydeberg den 9nde Aug.

1814. Armeen forsvarer den vestre Side af Glommen. Igaar aftes angreb Fienden vore Forposter ved Askim, og trængte dem tilbage til Forskandsningerne ved Langnes. – I Dag Morges blev Fienden angreben af 1ste Bat. Opland og 3 Divisioner af den Vandreske Skarpskytter-Bataillon, som kastede ham tilbage, men bleve af en Skylregn hindrede fra at forfølge deres Fordel. De trak sig efter en levende Fegtning af 2 Timer til Forskandsningerne, og Fienden, som nu tillige angreb viste, blev med et øiensynligt stort Tab, saavel af Officierer som Mandskab, dreven tilbage. Paa vor Side have vi ved denne Leilighed havt 6 Døde og 10 Bleserede; Lieut. v. Hauch af Artilleriet er falden; Lieut. v. Ramm af Nordenf. Inf. Regiment er haardt saaret.

I ettertid kan slaget ved Langnes deles i fire ulike hovedfaser:

Fase 1: Forpostfektninger

1.Vandreske skarpskytter Battalion på rundt 600 mann står kvelden 8. august som forpost mellom skansen og Askim. Etter å ha blitt angrepet av avantgarden til Vegesack og Cederströms korps (anslagsvis 655 mann) kl. 1900 trekker de seg inn i selve skansen uten forfølgelse for å forsvare brohodet over Glomma.

I løpet av natten presser svenskene seg gradvis nærmere nærområdene rundt skansen. Det kan virke som om det har vært sporadisk skyting mesteparten av natta. 2. bataljon, Värmlands Feltjegerregiment (lengst mot vest), og jegerbataljonen av Västgöta-Dals regiment (østsiden av valplassen) kommer ubehagelig nære. Helt inn på 30 meter fra Batteriåsen iht. funn gjort under undersøkelsen nå på vårparten. Det er kanskje i denne fasen at løytnant Hauch faller og løytnant Ramm blir hardt såret.

Fase 2: Utfall fra skansen

2. august kl. 0400 går 1. Battalion Opplandske regiment, deler av Valdreske Skarpskytter bataljon og halvbatteriet Rustad under ledelse av Kaptein Blich krysser Glomma og går ut av skansen for å fordrive svenskene, de treffer på forpostkjedene til begge de svenske bataljonene. Grunnet kraftig regnvær får man problemer med tenning på både gevær og kanoner. Artilleriet har problemer med å kunne gi støtte til infanteriet som stedvis ender i nærkamp med de svenske jegerne. Kaptein Blich av Opplandske kommer bort fra egne tropper og i håndgemeng med en svensk soldat tar han geværet etter å ha drept eieren (musketten finnes fortsatt på Forsvarsmuseet).

De norske styrkene overmannes etter hvert av svenske forsterkninger og tvinges ned mot elva vest på valplassen før de trekker seg inn igjen skansen (vi har sannsynligvis funnet snuplassen). Svenskene beskyter trafikken på pontongbrua i deler av denne perioden iht. noen skriftlige kilder. Dette siste er i så fall godt gjort siden topografien på Langnes ikke muliggjør noe slik med det svenskene hadde tilgjengelig av utstyr der og da.

Fase 3: Skansen stormes

3. august kl. 0500 skal Vegesack ha fått ordren fra Carl Johan som utløste et sted mellom ett og tre stormangrep på skansen. De skriftlige kildene spriker på dette punktet.  Angrepene kom primært i marsjkolonner langs samme grusvei som i dag leder innunder Batteriåsen og kommer helt inn til 100 meter fra skansen iht. kaptein Blichs erindringer som publiseres 68 år senere, i 1882. Et eller flere av disse angrepene stoppes av kontant av kanonene bak skanseverkene. Svenskene opprettholder angrepet i tre timer før de trekker seg endelig tilbake kl. 10.00 i retning Gudim og Askim.

Fase 4: Tilbaketrekningen

4.Allerede før den 9. august vurderer Christian Fredrik å rive verkene ved Langnes og flytte troppene vest av Glomma. Den endelige ordren til tilbaketrekning kommer på kvelden den 9. I løpet av samme kveld og senest natta til den 10. kappes fortøyningene til pongtongbrua som tas av strømmen og blir ødelagt. Samtlige generalstabsoffiserer tilstede (med unntak av Holsten som var kongens adjutant) synes å ha uttrykt sterk misnøye med denne avgjørelsen, og markerte dette så kraftig muntlig at de kunne stått i fare for tiltale for ulydighet. Meydells publikasjon fra 1815 peker på dette.

Iht. Oberst Henrik August Angel skal Christian Fredrik blitt vekket på Spydeberg prestegård av skuddene på Langnes. Da han nådde pontongbrua ble liket av løytnant Hauch båret over.  Kongen skal da ha sagt «For meget blod for min skyld». Soldatene som bar liket skal ha svart: «Ikke for meget blod, konge, for litet!». Likevel besluttet kongen å trekke styrkene tilbake. Oberst Hegermann som planla et motangrep, protesterte mot kongens avgjørelse, men kongen skal ha sagt: «Men min Gud, har De da endu ikke oppoffret nok af disse smukke Folk?».

Under tilbaketrekningen skal man ha dumpet tre kanoner i Glomma.

På formiddagen 10. august samler svenskene seg til et nytt angrep men finner skansen forlatt, og pongtongbrua revet.

Den svenske tapstallene lå på rundt 100 døde og sårede. Noe utgjør i overkant av 15 % av de involverte troppene. Hvor de svenske døde ble begravet er ikke kjent. De finnes ikke i kirkebøkene i Askim eller på Spydeberg (Hovin kirke). Slaget resulterer i rundt 30 døde og sårede nordmenn, de døde ble i all vesentlighet begravet på Hovin kirkegård.

14. august underskrives våpenhvilen som er gjeldende frem til Stortinget skal samles på høsten.

Krigsoppgjøret 1814-1816

Christian Fredrik ga ordren om å rive pongtongbrua ved Langnes og forlate skansen, men han gjør det i kraft av å være øverste militære leder i den Norske Hæren. Sett i lys av folkestemningen og de senere gransknings- og rettsprosessene som begynte høsten 1814 mot deler av den norske ledelsen, kan noe av bildet av en svak sentral ledelse skyldes de norske stabsoffiserenes forsøk på å renvaske seg ved hjelp av beleilig fraværende og «utenlandske», (les: danske) syndebukker. Hendelsene i kjølvannet av kampen ved Langnes ble behandlet allerede ifm. Staffeldts rettssak, å synes å ha blitt tillagt stor vekt som utløsende faktor i å gi den norske hærens moral et nådestøt.

I 1815 skriver Kaptein J.G. Meydell om stemningen i generalstaben i hovedkvarteret på Vegger gård i Hobøl den 10. august etter tilbaketrekningen fra Langnes:

På Vægger gav om Aftenen Uvillien sig først tilkjænde hos Generalstabens Officerer. Man tvang saagodtsom Hofmarschalken, Rittmester Kaas, til at skaffe Ingredientsdene til Punsch, og uagtet denne indtrængende forestillede, at det Værelse man opholdt sig paa, var saa nær kongens Soveværelse, at han ikke kunde faa Ro til at sove, saa vedblev man dog næsten hele Natten med at støie og føre fornærmende Taler mot kongens Person.

Raseriet maa være gaaet vidt, naar en Generalstab skal kunne tillade sig saadanne Udskeielser, især når dens Medlemmer bestaa af dannede og veloppdragne Folk, som visseligen her var tilfældet. Paa den anden Side maa den konge, der uden paatale taaler Saadant af sine nærmeste Omgivelser, have tabt al mulig kraft. At den samme Aand også utbredte sig til den hele øvrige Armee, var en naturlig Følge. Man innsaa nu, at det ikke kunne nytte at fortsætte Krigen.

Kontrasten mellom vårpartens eufori og den virkeligheten som åpenbarte seg for folk flest utover på høsten 1814 var grim. Krigen var ettertrykkelig tapt sammen med nasjonens frihet. Det som verre var; den var ikke tapt av Danmark-Norge. Denne krigen, vår første krig på flere hundre år som en fri nasjon, hadde vi tapt selv, og tapt stygt. Det hersket en usikker våpenhvile, drømmen om selvstendighet syntes å være knust, deler av landet var okkupert av svenske tropper og handelsblokaden av kysten fortsatte. Det kokte av misnøye i befolkningen.

Flere granskninger og krigskommisjoner fulgt rett etter krigens slutt. Overkrigskommisjonen ble oppnevnt. 11. april 1815 for å prøve forholdene til generalene Staffeldt og Haxthausen, oberstløytnantene Hjermann og Hals, major Schrøder, kaptein Grüner og løytnant Lemvig. 5. mai ga Carl Johan et allment amnesti i saken for de som ikke ønsket sine forhold under krigen avklart med dom. Kun Hjerman og Lemvig tok imot amnestiet. Først 15. mars i 1816 faller dommen for de gjenværende, og dommen innklages etter kongelig resolusjon til høyesterett 5. mai. På ettermiddagen 17. desember 1816 falt dommen fra høyesterett, hvor det heter at Staffeldt bør straffes på livet og Hals på liv og ære. Dommene ble selv i samtiden ansett som urettferdige og Carl Johan omgjorde Staffeldts dom til fengsel.

Undersøkelsene ved Langnes 2014-2015

Debatten rundt hva som egentlig skjedde i 1814 stoppet ikke med Staffeldts domfellelse. Tvert imot. I tillegg til noen hovedverk om emnet finnes en veritabel underskog av større og mindre vitnesbyrd og synspunkter utover fra 1830-tallet og fremover, og som hurtig blir ren polemikk. Det skriftlige kildematerialet som berører slaget ved Langnes fra denne perioden er med andre ord rikt, mens anvendeligheten er mindre. 

Langnes skanse ble av Riksantikvaren valgt ut som kulturminnevernet eget markeringssted i forbindelse med 200 års markeringen. Prosjektet ble et samarbeid mellom Riksantikvaren, Østfoldfylkeskommune, Askim kommune, Norsk Maritimt museum og Norges metallsøkerforening.

De gjenværende delene av anlegget på Askim siden ble påvist og ryddet frem slik at publikum kunne få et inntrykk av størrelsen og utformingen

Det ble utarbeidet og underskrevet en 1-årig skjøtselsavtale med kommunen som i de nærmeste årene sikrer vedlikehold og fortsatt tilrettelegging av anlegget for publikum.

Sentrale deler av bruhodet ble skiltet av Fylkeskommunen.

Våren og sommeren 2014 ble det i samarbeid gjennomført søk i skanseområdet for om mulig å kunne påvise ny informasjon om følgende problemstillinger.

  • 1.Hvorfor gikk kaptein Blich ut av en fortifisert stilling og hvor langt ut gikk utfallet?
     
  • 2.Jordene foran skansen og deler av skansen mellom Batteriåsen og skansens høyre fløy ble fjernet i forbindelse med jordforbedringstiltak i 1963, men er det fortsatt mulig å påvise restene etter skansen?
     
  • 3.Under krigsoppgjøret mot Stafeldt pekes det på den sårbare høyre fløyen i anlegget og at denne kunne beskytes av de svenske troppene, lar dette seg påvise ved funn av kuler fra slaget?
     
  • 4.Meydel skriver så tidlig som i 1815 at de norske styrkene under tilbaketrekning dumpet to kanoner i Elva fra pongtongbrua. Avhengig av kalibret på kanonen veide disse minimun 200 kg hver. Kunne disse påvises ved hjelp av ny teknologi?
     
  • 5.Hva kunne funnmaterialet fra metallsøk si om den norske hæren anno 1814?

Resultatene fra undersøkelsene

Hvorfor gjorde kaptein Blich et utfall fra skansen kl. 04:00 9. august 1814?

I løpet av morgentimene den 9. august 1814 ble Premierløynatene Hauch drept og Ramm «blesseret», dvs. hardt såret. (Ramm faller om til venstre i bildet med Hauch ligger på bakken litt til høyre for midten). I Angels bok Syv-aars-krigen for 17de mai 1807-1814 skriver han at Brystvernet var så lavt at kanonene må «skyte over benk» noe som kan gi det feilaktige inntrykket at skansen ved Batteriåsen ikke var ferdig. Stillingen ved Batteriåsen skulle imidlertid ikke ha høyere «benker» enn tre fot altså rundt 90 cm. Dette var nok til å dekke kanonene, men ikke nok til å dekke mannskapene. Kun en kanonstilling ved Langnes - den nærmest pongtongbrua på Spydebergsiden av Glomma - hadde høyere dekkvoller. Oppstillingsplassen for kanonene øst av Saksebølvika hadde seks fot høy voll mot brua og tre fot voll i de øvrige partiene.

De svenske jegerstyrkene rykket i første omgang frem mot skansen fra øst, og noe senere fra sør. Undersøkelsen fra 2014 påviste en rekke funn av muskettkuler og enkelte kardeskkoler fra 1- ,3- og 4- eller 8-punds kanoner. Blich hadde ved utfallet kun med seg 3-punds kanoner. Metallsøkerundersøkelsene kunne påvise en kardeskkule fra en 4- eller 8-pundskanon bare 30-meter sør i skråningen under Batteriåsen. Kula lå inn under en stein og vinkelen gjør at den ikke kan ha blitt skutt fra selve åsen siden kanonene der var 3-pundere og ville ha slitt seg ved en avfyring med så plonsjerte rør. Kardeskkula må ut i fra sin beliggenhet ha blitt skutt fra andre posisjoner lengre vest langs egne forsvarslinjer. Kanonen har i så fall enfilert egne forsvarslinjer under en periode av slaget. Sjanser er stor for å ramme egne tropper ved slik skyting og det har neppe blitt gjort med mindre det hadde oppstått en prekær situasjon.

Blichs utfall indikerer også en prekær situasjon på venstre fløy siden han forlater en forberedt forsvarstilling og går ut i mer åpent lende hvor styrkene blir mer eksponert for fiendtlige kuler.

Østre del av Langnes skanse preges av raviner og partier hvor det ikke har vært mulig for forsvarerne å se fienden før de kom på kloss hold. I henhold til Blichs egen fortelling fordrev nordmennene de svenske styrkene helt de de svenske styrkene i sør kunne kople seg opp med de østlige styrkene og overfløye nordmennene. Stilt overfor en bredere front trekker de norske soldatene seg tilbake til skansen. Helt sørøst på utsiden av skanse ble det i 2014 påviste en rekke muskettkuler på hver side av en liten ravine. Stedet passer godt med Blichs erindringer av hvor langt ut fra skansen de gikk før de trakk seg tilbake.

Jordene foran skansen og deler av skansen mellom Batteriåsen og skansens høyre fløy ble fjernet i forbindelse med jordforbedringstiltak i 1963, men er det fortsatt mulig å påvise restene etter skansen?

Metallsøk ble gjennomført over hele det vestre jordet i 2015. Det ble påvist muskettkuler, kardeskkuler og andre gjenstander til tross for jordforbedringstiltakene i 1963.

<Bildetekst> Bildet er tatt fra skansens høyre fløy mot Batteriåsen i 1963 i forbindelse med arbeider med jorbruksforbedringer i 1963. Bildet gir inntrykk av relativt store ødeleggelser, men undersøkelsene viser at man fortsatt kan påvise skansen og kamphandlingene fra 1814. Foto: Askim historielag.

På to ulike steder ble selve skansen arkeologisk undersøk ved at det ble lagt en sjakt på tvers av skansevollen. Inne ved Batteriåsen var skansen konstruert med en infanterigrav. Undersøkelsen viste at denne i all hovedsak stemte med de dimensjonene som von Nissen hadde innrapportert til Staben. Ute på jorden vest av Batteriåsen lot hverken infanterigrava eller restene etter dekningsvollen seg påvise visuelt som et skifte i jordsmonnet. Massene i undergrunnen var imidlertid vesentlig mer porøse der nedgravningen til infanterigraven / negativen til dekningsvollen hadde gått frem til 1963. Det er altså fortsatt mulig å påvise hvor skansen gikk over jordet etter 200 år.

Under krigsoppgjøret mot Stafeldt pekes det på den sårbare høyre fløyen i anlegget og at denne kunne beskytes av de svenske troppene. Lar dette seg påvise ved funn av kuler fra slaget?

Metallsøk i vollen foran og inne i de norsk stillingen kunne ikke påvise noe større antall kuler som kunne understøtte forklaringsmodellen med. Det ble i tillegg gjort svært få funn av kuler på den ovenforliggende høyden. Fra samme høyden og bort til stedet der pongtongbrua gikk over Glomma er det nesten 600 meter noe som er godt utenfor rekkevidden til en muskett i 1814 Det er også dårlig sikt bort til brua pga. topografien. Undersøkelsen konkluderte med at det ikke har vært påviselig press på skansens høyre fløy fra den overforliggende høyden.

Meydel skriver så tidlig som i 1815 at de norske styrkene under tilbaketrekning dumpet to kanoner i elva fra pongtongbrua. Avhengig av kalibret på kanonen veide disse minimum 200 kg hver. Kunne disse påvises ved hjelp av ny teknologi?

Denne delen av undersøkelsen ble ledet av Norsk sjøfartsmuseum i samarbeid med Fylkeskonservatoren og BACTECH og IMC Seabed services.

Det ble valgt ut de to mest sannsynlige stedene hvor hendelsen kunne ha funnet sted. Rett ut for høyre fløy siden kanonene her har hatt den lengste veien å trekke seg tilbake. I tillegg ble selve kryssningsstedet for pongtongbrua undersøkt.

Undersøkelsene ble gjennomført ved at man slepte et maritimt magnetometer etter et spesialtilpasset fartøy.

Det ble ikke påvist gjenstander større enn 50 kg under letingen etter kanonene, og det ble heller ikke gjort andre funn som tyder på at det ligger kanoner på elvebunnen på disse to stedene. Dermed kan man med en svært stor grad av sikkerhet avkrefte denne historien som en ren myte – med mindre de da skulle ligge andre steder i Glomma langs med skansen.

Så hvorfor oppsto historien i utgangspunktet? Slaget ved Langnes vinnes – samtidig er det klart at krigen tapes samme dag slik en så det i samtiden. Pongtongbrua rives under heftige protester fra deler av den norske generalstaben på ordre av Christian Fredrik på ettermiddagen den 9. august og de norske styrkene forlater skansen på Askim siden samme kveld og natt, de river pongtongbrua bak seg. Uten brua kunne hæren ikke operere øst av Glomma på slettene i Østfold – armen ble redusert i sine handlinger til et rent forsvar om krigen skulle fortsette. Våpenhvilen den 14. august satte en stopper for all videre militær aktivitet – krigen var tapt, og denne gangen var det ikke Danmark-Norge som tapte, det var vi nasjonen Norge. Dette rammer den norske folkesjela hardt, og blir i realiteten raskt et nasjonalt traume.

Kanonene som skal ha blitt dumpet i Glomma har vist seg å være en svært seig forestilling som har blitt gjentatt såpass mange ganger at den til slutt fremsto som en sannhet. I samtiden var det å miste kanoner på en slik måte i samtiden forbundet med skam, udugelighet og tap av ære. Definitivt ikke noe du ville ha på CVen din for å si det slik. En historie om at man mistet/dumpet tre kanoner er i samtiden en anklagende pekefinger i retningen av en udugelig hærledelse og et lite kompetent offiserskorps i 1814. Noen ganger er det kanskje greit at vi ikke finner noe...

Hva kunne funnmaterialet fra metallsøk si om den norske hæren anno 1814?

Denne problemstillingen var ikke inkludert i prosjektet i utgangspunktet siden den ble ansett som for lite spisset mot de metoden vi hadde tilgjengelige, Ikke desto mindre førte søkene i 2014-2015 til resultater også på dette området. Rundt 200 muskett og andre kuler ble funnet med metallsøker. Som gruppe skilte de seg i tre hovedkategorier:

Muskettkulene til danske musketter skal i samtiden være 17-lødige, dvs. at man kunne støpe 17 kuler av et dansk pund med bly. Pga. svært varierende kruttkvalitet og mye soting ved skytingene ble 18-lødige kuler benyttet. Kun et fåtall av kulene som ble funnet er 17- eller 18-lødige og spennet innad er stort. Så stort at det må ha medført et praktisk problem i samtiden hva presisjon og effekt i målet angår.

Kardeskkulene skulle vise seg å være en kilde til forundring. Undersøkelsen kunne påvise kardesk fra 3-pundskanonene til artilleriet, fra 1-punds regimentskanonene men i tillegg også fra tyngre kanoner som ikke fantes i hæroppsettet i det hele tatt. Løsningen ligger kanskje i et brev datert 19.07.1814. Her melder Oberstløytnant Hals som var kommandant i Fredrikstad at han har avsendt åtte 8-punds kanoner og seks 4-punds jernkanoner til Langnes. Det er ikke kjent hvilken type affutage disse var montert på. Det kan dreie seg om festnings affutager som gribeuvall lavetter, rapperter eller slederapperter siden 8- og 4-pundskanoner ikke inngår i feltartilleriets feltoppsetning i 1814.

 Ymse blykuler ble funnet ved Langnes. De lettest veier 9 gram og den tyngste 32 gram. De letteste kan kanskje tolkes som senere tids hjortehagl brukt til jakt, den tyngste har det ikke lyktes å plassere til noe sivilt eller militært våpen på 1800-tallet og stammer antakelig fra en eldre svensk muskett produsert på tidlig 1700-tallet, senere reparert og utlevert til en svensk soldat forut for 1814.

Eksempler på funn av kuler funnet på Langnes. Til venstre ligger en kardeskkule av jern fra 4- eller 8- punds kanon funnet rett nedunder Batteriåsen. Kula i midten kommer fra en 3-punds kanon og er en jernkardesk kule. Lengst til høyre svensk muskett kule funne inne på partiet bak Batteriåsen - Klikk for stort bildeEksempler på funn av kuler funnet på Langnes. Til venstre ligger en kardeskkule av jern fra 4- eller 8- punds kanon funnet rett nedunder Batteriåsen. Kula i midten kommer fra en 3-punds kanon og er en jernkardesk kule. Lengst til høyre svensk muskett kule funne inne på partiet bak Batteriåsen Per Erik Gjesvold

Kontakt

Per Erik Gjesvold
E-post
Telefon 69 11 75 24
Mobil 952 34 123