Typiske arkeologiske kulturminner i Østfold

Her får du en innføring i de vanligste typene arkeologiske kulturminner i Østfold.

Bjørnstadskipet - Klikk for stort bildeBjørnstadskipet Ida Charlotte Wendel Helleristninger

Østfold er det fylket i landet med flest helleristninger fra bronsealderen (ca. 1800-500 f.Kr.). Helleristninger er figurer som er hugget inn i berget. De vanligste motivene i Østfold er skip, mennesker, vogner, fotsåler, sol- og hjulfigurer, våpen, spiraler, dyr og skålgroper.

Helleristningenes betydning har vært flertydige, og griper inn i bronsealdersamfunnets symbolbruk, ideologi, mytiske hendelser, religion og kosmologi. Deres betydning og funksjon har endret seg over tid. Helleristningene gjengir også virkelige gjenstander som er funnet og datert til bronsealder.

Skipene, som er det vanligste motivet blant helleristningene, settes i sammenheng med solens betydning i bronsealdersamfunnet. Skipet var ikke bare solens hjelper, det var også bærer av guder og hellige gjenstander. Bjørnstadskipet i Sarpsborg er et av de største helleristningsskipene som er kjent.

Her kan man se tvillingguder stå i skipets baug og akter med hevet øks. De var voktere av solens ferd. Kanskje skulle de også sikre god helse og et rikt liv for folkene som kom sammen foran bergveggen i bronsealderen. Bjørnstadskipet er for øvrig et av de feltene som er tilrettelagt for publikum, med skilt og informasjon. I tillegg er Bjørnstadskipet lyssatt slik at du kan oppleve helleristningen med skrålys i mørket, trolig slik menneskene i bronsealdersamfunnet så den.

Skålgroper

Skålgroper er runde fordypninger som er hogd inn i berget. De er mellom 4 og 6 centimeter i diameter, og fra noen millimeter til flere centimeter dype. Skålgropene kan ligge på bergflater sammen med andre motiver, men de opptrer også som rene skålgropfelt. Det er foreslått flere teorier om skålgropenes betydning eller mening. Noen mener de blant annet har vært brukt til ofring.

Felt med helleristninger og skålgroper fra Bakke i Sarpsborg - Klikk for stort bildeFelt med helleristninger og skålgroper fra Bakke i Sarpsborg Ragnar Utne

 

Steinalderboplasser

I Østfold finnes det en rekke steinalderboplasser fra både eldre (9.500 -  4.000 f.Kr.) og yngre steinalder (4.000 – 1.800 f.Kr.).

Eldre steinalder er en lang periode på over 5500 år. I løpet av disse årene skjedde det store endringer i landskap, klima, flora og fauna. Boplassene lå nær datidens strender, og menneskene drev med jakt og fiske. Sjøveien var den enkleste og raskeste måten å forflytte seg på, og menneskene brukte blant annet stokkebåter for å komme seg fram i datidens Østfoldskjærgård.

Folkene var ikke bofaste, men forflyttet seg mellom hyttelignende konstruksjoner på øyene. Hyttene var ofte gravd ned i bakken. Vegger og tak var bygd av tømmerstokker og staur, som igjen var dekket av torv. Gjennom eldre steinalder forandrer redskapene til steinalderfolkene seg.

Fra tidlig i perioden har vi funnet blant annet uslepne skiveøkser av flint på boplassene. Utover i perioden ser vi at øksene som tas i bruk er av bergart, såkalte prikkhugde trinnøkser og nøstvetøkser. På boplassene fant arkeologene også skrapere, bor, pilespisser og kniver av flint.

Flintskrapere ble brukt til å skrape innsiden av dyreskinn rene. Fra Rør i Rygge. - Klikk for stort bildeFlintskrapere ble brukt til å skrape innsiden av dyreskinn rene. Fra Rør i Rygge. Åse Kari Hammer

 

Den eldste undersøkte boplassen i Østfold er Høgnipen i Rakkestad kommune. Høgnipen ligger 155 meter over havet og består av tre boplasser (Rørmyr I og II og Mellommyr).

En analyse av gjenstandene fra Rørmyr II viser at boplassen kan dateres til ca. 9200 - 9300 f. Kr. De senere årene er det blitt oppdaget boplasser som trolig er like gamle om ikke enda eldre. Det er blant annet funnet to boplasser på Høgeholtet i Rakkestad som ligger på 165 og 170 meter over havet. Disse boplassene er ikke arkeologisk undersøkt.

Boplass fra eldre steinalder under utgravning ved Svinesund i Halden. - Klikk for stort bildeBoplass fra eldre steinalder under utgravning ved Svinesund i Halden. Kulturhistorisk museum i Oslo, Kristine Johansen

 

Selv om yngre steinalder også kalles bondesteinalderen, tok det langt tid før jordbruket med korndyrking og husdyrhold ble ordentlig etablert i Østfold. Menneskene fortsatte med jakt og fangst som den viktigste næringsveien langt utover i perioden.

Det er først og fremst i redskapskulturen vi ser de første endringene, ved at det tas i bruk keramikkar og slipte steinøkser. I tillegg begraves de døde i storsteinsgraver (megalitter). Det er funnet få slike megalitter i Norge, men på Skjeltorp i Sarpsborg er det funnet en slik.

Boplassene som er fra starten av perioden, er typiske jakt- og fangstboplasser som ligger nær datiden strandlinje (fra ca 40-20 meter over havet). Rødsmyraboplassen på Kråkerøy er av en litt spesiell karakter. Boplassen har en beliggenhet som er typisk for jakt- og fangstboplasser, men utgravninger på midten av 1940-tallet viste spor av korndyrking. På boplassen hadde det stått tre hytter/hus.

I restene fra leireveggen fra ett av husene fant man avtrykk etter både hvete, bygg og hirse. Korn er trolig ikke blitt dyrket på plassen, men kan være byttet til seg fra med folk som drev med jordbruk lenger inn på fastlandet.

Pilspiss fra Rødsmyraboplassen. Rekonstruert slik man tror pilspissene ble satt inn i treskaft. - Klikk for stort bildePilspiss fra Rødsmyraboplassen. Rekonstruert slik man tror pilspissene ble satt inn i treskaft. museum

 

Under en utgravning på Svinesund i Halden ble det funnet rester etter en av de tidligste gårdene i Østfold. På Stensrød utenfor Halden ble det funnet stolpehull etter rektangulære langhus, datert til slutten av yngre steinalder. I stolpehullene var det forkullede korn, og ved husene fant man rester etter åkerlagene som var dyrket på denne tiden.

Rekonstruksjon av et av langhusene på Stensrød i Halden. - Klikk for stort bildeRekonstruksjon av et av langhusene på Stensrød i Halden. Kulturhistorisk museum

Gravhauger og gravrøyser

Store Dal og Gunnarstorp i Sarpsborg og Hunnfeltene i Fredrikstad er noen av landets største gravfelt. Bruken av disse gravfeltene strekker seg over et langt tidsrom og derfor finner man også ulike typer gravformer på feltene.

Gravhauger kan variere i størrelse - fra mindre hauger det kan være vanskelig å se, til store hauger med diameter på mange titalls meter. En av gravhaugene ved Edwin Ruuds hospital i Eidsberg har en diameter på 29 meter og er tre meter høy (landets største er Raknehaugen i Akershus som er 95 meter i diameter og 15 meter høy). Haugene er bygd opp av jordmasser som fins på stedet. Massene er ofte gravd ut i en sirkel rundt haugen, slik at man får en «fotgrøft» rund selve gravhaugen.

Det var ikke hvem som helst som fikk et slikt ettermæle. I undersøkte gravhauger er det funnet kvinner og menn, voksne som barn.  Noen har vært rike og mektige, andre har hatt mindre. Likevel er det langt fra alle som er gravlagt slik. Kanskje var det kun den førstefødte i hver generasjon som ble hauglagt? Gravhaugene i Østfold er i hovedsak fra eldre og yngre jernalder (500 f.Kr. – 1050 e. Kr.).

 

Gravhaug ved Edwin Ruuds hospital i Eidsberg. - Klikk for stort bildeGravhaug ved Edwin Ruuds hospital i Eidsberg. Jan Berge

På gravfeltet på Gunnarstorp ligger det en gravrøys på det høyeste punktet i terrenget. Røysa er bygd opp av rundkamp, og i midten av røysas bunn er det et lite kammer av store steinheller, der den døde ble lagt ned. Plasseringen viser at nærhet og utsikt til sjøen var viktig.

Hvorfor ble bronsealderens røyser bygget på høydedragene? Røysa har vært et siste hvilested for en maktperson i lokalsamfunnet. Folk har visst hvem som var begravet i røysa, noe som også ble fortalt gjennom flere generasjoner. Beliggenheten nær sjøen og på åskammen viser at røysa skulle ses fra den viktigste ferdselsveien, sjøveien, der Oldtidsveien går i dag.

Røysa har symbolisert en tilhørighet til området for menneskene på stedet, og har også vært en viktig revirmarkør i det forhistoriske samfunnet. Bronsealderfolket kunne påberope seg eiendomsrett ved vise til at forfedre var begravet i nærliggende røyser.

Bronsealderrøys på Gunnarstorp i Sarpsborg. - Klikk for stort bildeBronsealderrøys på Gunnarstorp i Sarpsborg. Eirik Irgens Johnsen

Steinsettinger og steinringer

Steinsettinger er graver som er markert med runde, rektangulære eller skipsformete steinstrenger. En del av disse gravene er ikke synlige før man fjerner det øvre torvlaget. Under en arkeologisk registrering ved Borge i Fredrikstad fant arkeologene en grav som besto av en firkantet steinrekke. Disse gravene ble i hovedsak anlagt i eldre jernalder (500 f.Kr. – 500 e.Kr.).

 

Firkantgrav fra Borge i Fredrikstad. - Klikk for stort bildeFirkantgrav fra Borge i Fredrikstad. Jan Berge Steinringer er en gravform der stående steiner danner en sirkel rundt enkle branngraver. De har også blitt kalt dommerringer og tingplasser.  Denne gravformen strekker seg fra yngre bronsealder til eldre jernalder. På Lundeby ved Råde kirke er det tre slike steinringer. Den ene består av 13 stående steiner. Steinene er forbundet med mindre steiner mellom de store. I tillegg er sirkelen brolagt med mindre stein i midten.

Kokegroper og stolpehull

Kokegroper og stolpehull er noen av strukturene fra forhistorisk tid arkeologer kan finne ved arkeologiske registreringer.

Stolpehull er, som navnet tilsier, hullet etter en stolpe fra en forhistorisk bygning. Ved fjerning av matjorda på en åker, kan arkeologer avdekke omrisset til en bygning ved hjelp av det mønsteret stolpehullene avtegner i undergrunnen. Det skilles mellom veggstolper og takbærende stolper, der veggstolpene ofte er mindre i diameter enn de takbærende stolpene. Mønsteret til stolpehullene kan si arkeologene noe om hvordan huset har sett ut,og hvordan bygningen har vært inndelt i ulike rom.

Snittet stolpehull med skoningsstein fra Melleby i Sarpsborg kommune. - Klikk for stort bildeSnittet stolpehull med skoningsstein fra Melleby i Sarpsborg kommune. Jan Berge

Kokegroper er et vanlig kulturminne i Østfold og i store deler av landet. Kokegropskikken var særlig utbredt fra yngre bronsealder (900-600 f. Kr.) og frem til og med folkevandringstid (ca. 400-570 e.Kr.). Kokegropene opptrer både enkeltvis i landskapet og samlet på større kokegropfelt.

Lokaliteter med flere kokegroper har ofte vært i bruk over en lang tidsperiode (400-500 hundre år). Kokegropskikken har både blitt tolket som en politisk handling og som et kultisk fenomen. Bruken av kokegroper var altså trolig ikke en del av dagliglivet, men ble tatt i bruk i spesielle kultiske, religiøse eller politiske kontekster.

Kokegropa ble brukt til matlaging. Denne prosessen begynner med at stein ble varmet opp i en grop, og deretter ble kjøtt/fisk lagt ned og dekket til med torv. På mange måter vil dette fungere som en "steikeovn". Under ei arkeologisk flateavdekking vil man finne igjen kokegropene som trekull og varmepåvirket stein i undergrunnen. Et karakteristisk trekk er at kokegropene svært ofte har et kullag i bunnen, og et lag med varmepåvirket stein over.

Det er svært vanlig å finne kokegroper liggende rett i nærheten av våtmarksområder. Trolig kan disse settes i sammenheng med religiøse/kultiske handlinger.

Kokegrop i overflaten samt profilen til snittet/undersøkt kokegrop. Fra Saltnes i Råde kommune. - Klikk for stort bildeKokegrop i overflaten samt profilen til snittet/undersøkt kokegrop. Fra Saltnes i Råde kommune. Morten Bertheussen Kokegrop i overflaten samt profilen til snittet/undersøkt kokegrop. Fra Saltnes i Råde kommune. - Klikk for stort bildeKokegrop i overflaten samt profilen til snittet/undersøkt kokegrop. Fra Saltnes i Råde kommune. Morten Bertheussen  

 

 

 

 

 

Hvalertufter

I Hvalerskjærgården kan du på flere av øyene finne tufter etter enkle hyttekonstruksjoner. Tuftene på Hvaler er som små, ryddede gulvflater, omgitt av smalere eller bredere rammer av mindre utraste veggmurer. Disse fungerte som undermurer til enkle hyttekonstruksjoner. Hyttene har trolig hatt tak og vegger av rekved, greiner, kvist og bar, eller kanskje bare riggen med seilet. De kunne være både runde, kvadratiske og rektangulære i formen, de ligger oftest sammen i rekker eller grupper. Tuftene ligger i godt skjermede bukter og viker, og der det var gunstig med naturlig båtopptrekk.

Hvalertuft på Ekholmen. - Klikk for stort bildeHvalertuft på Ekholmen. Aase Richter

Tuftene har trolig fungert som små fiskerhytter for småbønder på fastlandet innenfor Hvalerskjærgården. Her kunne de finne ly i enkle, midlertidige hytter, for det var for langt å seile eller ro ut til fiskeplassene og hjem igjen med fangsten hver dag. Tuftene kunne romme et båtlag på 2-4 fiskere, men da var det trangt om plassen. På Hvaler er det kjent minst 70 felt med til sammen 330-400 tufter. Nesten alle ligger sørøst på Kirkeøy, sørvest på Søndre Sandøy og på noen av de mindre sørøstre øyene. De fleste ligger mellom 2 og 4 meter over dagens havnivå, og var trolig i bruk i middelalderen før ca. 1350.

En rekonstruksjon av hvordan livet rundt Hvalertuftene kan ha artet seg på Skårsnes På Kirkeøy. - Klikk for stort bildeEn rekonstruksjon av hvordan livet rundt Hvalertuftene kan ha artet seg på Skårsnes På Kirkeøy. Arkikon Fangstanlegg

Fangstanlegg er forhistoriske jaktinnretninger for fangst av storvilt. I Norge finnes det to typer fangstanlegg; de jordgravde og de steinmurte. Fangstgroper var dype nok for at dyr, som for eksempel elg, ikke skulle komme seg opp igjen. Ofte ligger flere fangstgroper nær hverandre, slik at de danner et større fangstanlegg. Bruk av fangstgroper går tilbake til steinalderen, men det er i jernalderen og middelalderen (500 f.Kr. – 1537 e.Kr.) at de fleste har vært anlagt og brukt.  

I Østfold er det bare funnet fangstgroper, ikke steinmurte anlegg. Det er registrert 129 fangstgroper i fylket, der Rømskog har en større (74) andel av disse. Gropene har også blitt kalt «fangstgraver» og «dyregraver».  

Fangstgropene i Rømskog representerer en effektiv form for elgjakt. Som ved dagens jaktlag kan du se for deg en organisert måte å anlegge, vedlikeholde og hente opp de fangede elgene fra gropene. Fangstgropene ble laget ved å grave en rund/oval grop og deretter bruke de oppgravde jordmassene til å anlegge voller for å skjule gropa for dyrene. Inne i gropa ble det så bygd en traktformet kassekonstruksjon av tømmer eller stein, så gropa ikke skulle rase sammen.

En smal kasse helt i bunnen av gropa skulle låse de lange beina til elgen, og med en stående glatt kledning skulle det være svært vanskelig for dyret og klare å komme seg opp igjen. Dybde og form var derfor viktig for å beholde elgen levende i gropa til jegerne kom. Fangstgropa ble kamuflert med greiner og kvist.

Arkeologiske utgravninger andre steder på Østlandet viser at det ble satt opp sperregjerder mellom fangstgropene. Sperregjerdene, sammen med naturlige terrengformasjoner, tvang dyrene mot gropene. Ledegjerdene ble plassert på tvers av elgens trekkrute for å gjøre jakten mest mulig effektiv.

Fangstgrop ID39605 Hemming/Ringsby i Rømskog. - Klikk for stort bildeFangstgrop ID39605 Hemming/Ringsby i Rømskog. Anne Skullerud

Ulvestue er en annen fangstinnretning, på lik linje med fangstgroper for elg. Ulvestuene var derimot større og lå alltid alene. De ble anlagt for å hindre at ulven tok beitedyr eller andre dyr knyttet til gårdene. Åte ble plassert på en påle i midten av grava. Dette kunne være levende dyr som hund og katt. Åta ble plassert på en plattform på toppen av åtestokken. Ulvestuene ble tildekket med greiner og gress. Ulven falt ned gjennom dekket når den skulle ta åtet. Ulvestuer er hovedsakelig fra 16- og 17-tallet, men de blir også omtalt i middelalderlovene. Det er ikke registrert så mange ulvestuer i Østfold, men blant annet på Prestebakke i Halden finnes det spor etter en slik.

Gjenstandsfunn

En tur i skogen eller en snarvei over åkeren kan gjøre at du finner en gjenstand fra for eksempel steinalder. Den kan være en steinøks eller pilspiss av flint. Alle slike funn skal leveres til Østfold fylkeskommune, som igjen sender funnet videre til Kulturhistorisk museum i Oslo. Her blir gjenstanden registrert og undersøkt, før den blir lagt i et museets magasiner. Finneren får tilsendt bilde og diplom med opplysninger om gjenstandens alder og bruk. Funnet blir ikke lagt bort og glemt i museets magasin. For studenter og forskere er slike gjenstander viktige bidrag i videre forskning på forhistorien i Norge.

Kontakt

Sigrid Mannsåker Gundersen
E-post
Telefon 69 11 75 81
Mobil 481 16 590